Den europeiske landskapskonvensjonen - en pastorale for vår egen tid?

Abstract

Artikkelen undersøker gjennom tekstanalyse nye metoder for landskapskartlegging, -analyse og -vurdering fra den norske miljøforvaltningen. Metodenes landskapsforståelse sammenholdes med den europeiske landskapskonvensjonens landskapsbegrep og intensjon, og forskjeller og ulikheter diskuteres.

Tolkningen av de undersøkte tekstene er gjort med et begrepshistorisk perspektiv på landskap som tilhørende moderniteten og det estetiske domenet, et standpunkt som utledes fra aktuell idéhistorisk forskning.

Forfatterne finner at de undersøkte metodenes landskapsbegrep er uklart. Dette henger sammen med at metodene underslår sin egen forankring i en bestemt verdi- og teoritradisjon. Landskapet behandles som synonymt med området. Dermed er de hverken egnet til å åpne opp for en dialog om ulike oppfatninger og landskapsverdier eller til å avdekke nye, potensielle områdeoppfatninger, slik landskapskonvensjonen legger opp til. Samtidig viser artikkelen at landskapskonvensjonen og metodene fra den norske forvaltningen i stor grad springer ut av en felles synskultur, nemlig natur sett som landskap, og at denne igjen kan spores tilbake til en pastoral litterær tradisjon fra antikken.

Forfatterne hevder at arbeidet med landskapsanalysemetoder bør gripe tilbake til dette felles opphavet og fornye tradisjonen. En mindre oppskriftsmessig og mer åpen tilnærming til landskapsanalysen, som utforskende lesning av områder som landskap, vil bedre kunne fremskaffe forståelse for aktuelle, potensielt omforente landskapsoppfatninger og dermed hvilke muligheter som byr seg til å utforme fremtidige landskap.