Kulturarv som ressurs i en fortettingsstrategi

Abstract

Fortetting sombyutviklingsstrategi har i langt større grad blitt oppfattet som en trussel mot bestående kulturarv og dermed stedsidentitet, enn som en mulighet for å skape nye verdier. Samtidig har den materielle kulturarven fått økt betydning som ressurs for annen verdiutvikling. Det er et politisk mål at kulturarven ikke kun skal sikres som dokumentasjon av fortiden, men like mye inngå i en strategi for økonomisk vekst og stedsutvikling. Kulturarv har dermed endret status fra objekt med egenverdi til ressurs for andre formål.

Artikkelen diskuterer hvordan kulturarvbegrepet har utviklet seg og brukes i fysisk planlegging. Det argumenteres for at endringen i status fra «egenverdi» til «ressurs» kan løfte kulturminnevernet ut av trusselbildet. Spørsmålet er: Hvordan kan kulturarvs-begrepet operasjonaliseres slik at det er egnet til å håndtere de fysiske følgene av fortettingsstrategien? Svaret som synes mest fornuftig er å løsrive kulturarv fra steds-identitet og heller definere kulturarv som et spørsmål om gjenbruksverdi. Først da kan den materielle kulturarven håndteres i planlegging som en ressurs for en bærekraftig utvikling. Artikkelen bygger på studier av fire norske mellomstore byer som alle har ambisjoner om både å utvikle seg gjennom vekst og å verne om en kulturarv for å styrke byens stedsidentitet.